fredag 1. januar 2016

Månedens forfatter | Januar | Camilla Kuhn

Camilla Kuhn (uttales kon med litt lang o) er en av de aller stiligeste bildebokforfatterne synes jeg. Bøkene hennes har veldig morsomme illustrasjoner, og tekstene er gode og lette å kjenne seg igjen i. Hun har skrevet 9 bildebøker, som er minst like morsomme for voksne som for barn. Løveunge-bøkene hennes, er perfekte for de som akkurat har lært seg å lese, siden alle bokstavene er STORE og det bare en én setning på hver side






Du har kanskje lest om Tim som har en løs tann han uheldig vis svelget mens han spiste brødskive med salami? Hvordan får tannfeen tak i tenner som man har svelget?





Hva med Jens og pappa som ikke vil rydde og stikker en tur i svømmehallen i stedet? Helt til de oppdager at det er badedrakter (og ikke badebukser) i baggen med svømmetøy...





Eller har du sett boka Samira og skjelettene? Den som handler om Samira som plutselig får røntgensyn når læreren forteller at alle har skjeletter inni seg, og ser alle klassekameratene som skjeletter! Den er litt skummel, men aller mest bra.






Jeg spurte Kamilla om hun hadde tid til å svare på spørsmålene våres, og det hadde hun!

1. Hvorfor skriver du for barn og unge ? Og hvorfor nettopp bildebøker/illustrerte bøker?
Jeg begynte som illustratør først, men det var ikke så lett å få lov til å illustrere bøker når man ikke har gjort det før. Så jeg tok saken i egne hender og begynte å skrive selv. Rett og slett for å få illustrere. Og da var det jo mest nærliggende å lage billedbok for barn, der tegningene mine passet best. Det er den praktiske forklaringen. Men i bunn ligger nok det at jeg aldri har sluttet å elske billedbøker. Jeg elsket de som barn, og jeg elsker de nå. Jeg prøver jo av og til å skrive lange bøker med mye tekst og lite bilder. Men det funker ikke så bra for meg. Jeg er ikke noe god på det. Det er når jeg kan fortelle med både bilder og tekst samtidig at jeg får det til. Så da får jeg vel fortsette med det!

2. Vet du hvordan boka ender når du starter å skrive ? Og vet du hvordan illustrasjonene skal være bår du begynner å skrive?
Jeg tror som regel at jeg vet hvordan det skal ende, men boka blir som regel helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg ut på forhånd. Trikset mitt er å ikke være for sta på at det SKAL bli en bok som er sånn og slik. Heller la idéene flyte litt, se hvor jeg havner, tørre å prøve noe som kanskje bare blir tull. Så blir det ofte helt annerledes enn jeg hadde trodd. Men det synes jeg er gøy, når jeg står der litt forfjamset foran noe jeg har skrevet og tenker ”Oj, dette hadde jeg ALDRI klart å tenke ut på forhånd!”
Illustrasjonene vet jeg heller ikke hvordan skal være. Eller jeg vet ofte HVA som skal fortelles i dem, det noterer jeg ofte når jeg skriver. Jeg liker jo å overlate mye av fortellingen til illustrasjonene, og da må jeg hvite hva som skal fortelles i tekst, og hva som skal fortelles i bilder. Men HVORDAN jeg skal fortelle det som skal fortelles i bildene, DET finner jeg ut etterpå. Og da må jeg ofte gjennom noen runder med skisser, og utprøving av forskjellige teknikker og formspråk før jeg finner fram til det jeg er ute etter. Det er mye jobb, altså. Det tar LANG tid å lage billedbok!

3. Hvor var du da du fikk idéen til din første bok ?
Den første boken min handler om en gammel grinebiter som er skikkelig god på nettopp grinebiting. Jeg skrev den mens jeg var hjemme med nyfødt baby og er nok et lite portrett av meg selv på den tiden. Jeg ble ofte veldig irritert på folk som forstyrret meg og babyen på noe vis.  Jeg kunne klare å bli irritert og kjefte på folk av nesten alt mulig. F.eks om noen bråkte. Lagde gnisselyd med boblejakka i nærheten av vogna med min sovende baby, eller snakket, eller pustet, eller skiftet gir på en bilen sin i nærheten av oss. Egentlig burde alle med boblejakker passere barnevogner med armene stivt ut til siden, tenkte jeg. Og alle med biler burde vel skjønne selv at de måtte skru av motoren og rulle sakte forbi. Eller rett og slett trille inn til siden, og vente til det sovende barnet er ute av nærområdet. Ta litt hensyn, liksom. Og så koste jeg meg litt med sinnet mitt, og begynte å skjønne hvor givende det kan være å være grinebiter.
Jeg tenkte at det nærmest en kunst det der med grinebiting, og at det burde feires. Hvorfor skal man alltid være så snill. Blargh!

4. Kan du nevne ei bok som du husker godt fra du selv var barn/ungdom, og hvorfor gjorde den inntrykk?
Jeg er ikke en sånn forfatter som vokste opp med masse bøker hjemme. Men jeg begynte tidlig å henge på biblioteket, og da var det bøkene til Beatrice Potter som jeg ble hengende ved igjen og igjen. Og jeg var aller mest opptatt av tegningene. Jeg synes de var så vakre. Dyra som så helt ekte ut, med de nydelig klærne fra gamledager. Kysene syntes jeg var spesielt vakre. Og bøkene var så små og fine å holde i hånda.
Men jeg var også veldig glad i hestebøker. Jeg pløyde meg gjennom serier om Jill, om Britta og Silver, og om Ponnigjengen. Drømte om å være som dem, tøffe modige jenter med hest, som opplever eventyr. Jeg hadde fantastiske opplevelser med disse bøkene, og unner alle barn å få kose seg med seriebøkene sine!

5. Har du opplevd noe av det du skriver om i bøkene dine ?
Nei, alt er bare funnet på. Men jeg får jo ideér ut fra ting jeg opplever, og FØLELSENE jeg beskriver i bøkene, har jeg jo hatt

6. Hvis du ikke hadde vært forfatter – hva ville du ha jobba med ?
Noe med dyr, tror jeg. Jeg ville vært f.eks biolog og forsket på havskildpadder eller gorillaer eller så. Det hadde jeg likt! Men ikke dyrlege, det ville blitt for mye gørr og skjeletter for meg!

7. Når fant du ut at du ville bli forfatter ?
Det var vel egentlig først etter at jeg hadde begynt å skrive bøker. Jeg trodde ikke jeg kunne det, at det ikke gikk an. Men det gjorde det!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar